OM GRAFIKK
Ordet «Grafikk» kan bety flere ting, men i denne sammenheng handler det om det vi kaller grafiske blad eller trykk. Dette er, i følge Store Norske Leksikon «kunstneriske billedtrykk på papir, laget ved hjelp av en trykkplate, der bildet er utarbeidet for hånd med forskjellige hjelpemidler». Morten Langhoff, biblioteket i Heggedal og Nærmiljøsentralen inviterte til en fantastisk mandag kveld i Mortens atelier den 20. januar. Mer enn 20 heggedøler møtte frem til flere timer med interessant og trivelig «vokseonopplæring» innenfor en kunstnerisk, grafisk verden.
|
|
Grafikk deles grovt sett inn i tre kategorier; Høytrykk, dyptrykk og plantrykk, men innenfor hver av disse finnes det en mengde forskjellige teknikker og muligheter.
HØYTRYKK
Dette er gjerne regnet som den enkleste grafiske teknikken. Som navnet antyder ligger fargen på de høyeste partiene, det vil si at man fjerner de partiene som ikke skal ha farge. De vanligste teknikkene er tresnitt og linoleumssnitt. Sverten legges vanligvis på med valse og det er ikke nødvendig med særlig stort press.
Tresnitt
Tresnitt har den fordel at materialet er billig, lett å få tak i og lett å skjære i. Bjerkefinèr er mye brukt fordi bjerk har korte fibre. Dette gjør det lett å skjære i alle retninger. Men andre tresorter kan være bedre hvis man vil ha med treets linjer, årringer etc.
Det vanligste er å bruke en plate for hver farge hvis man skal lage fargetresnitt, men det finnes andre muligheter. Edvard Munch var den første til å ta i bruk en slags «puslespillmetode» der han saget opp treplaten i forskjellige biter som et puslespill, valset inn disse med forskjellige farger, satte dem sammen igjen, og trykket. På den måten kunne han få mange forskjellige farger på en trykking.
Linoleumssnitt
Linoleumssnitt ligner på tresnitt, men får gjerne et glattere, jevnere uttrykk fordi linoleumen har en glattere overflate enn treverk. Dette gjør også at linoleumen er svært lett å skjære i alle retninger uten at kantene blir flisete eller ujevne slik de kan bli i tresnitt.
DYPTRYKK
Her ligger fargen i de dype partiene. Hele platen farges inn, og tørkes deretter av igjen, slik at sverten bare blir liggende i «gropene». Her er det nødvendig med større press for at papiret skal kunne presses ned i fordypningene i trykkplaten og sverten hentes opp.
Vanligvis brukes kobberplater til dyptrykk, men man kan også bruke andre plater, for eksempel sink, pleksiglass eller andre plater det er lett risse i.
Koldnål
Den enkleste formen for dyptrykk. Motivet risses rett og slett inn i platen med en nål.
Streketsing
Ligner på koldnål, men istedenfor å risse i platen med en nål, legges et vokslag over platen. Motivet risses så i voksen med en nål, før platen legges i syre slik at tegningen etses fram. Denne metoden gjør det mulig å tegne med en lett og ledig hånd ettersom motivet ikke skal risses i platen (noe som krever en viss kraft), men bare i den myke voksen.
Akvatint
Begge de to nevnte teknikkene innen dyptrykk begrenser seg til strektegning. Skal man trykke større flater i dyptrykk er det naturlig å bruke akvatint. Dette er en metode der harpiksstøv drysses over platen og brennes fast før platen legges i syre. Siden harpiksen er syrefast vil en masse bitte små prikker etses i platen, mellom harpikskornene. Disse vil så fremstå som en flate når platen trykkes.
PLANTRYKK
I plantrykk er det ingen relieff involvert. De vanligste teknikkene er litografi og silketrykk, også kalt serigrafi.
Litografi
Fra gresk, «Å skrive på stein». En teknikk som baserer seg på prinsippet om at fett og vann frastøter hverandre. Motivet tegnes opp på en porøs kalkstein med fettholdig farge. Under trykking holdes steinen fuktig, mens fettholdig sverte valses på. Sverten vil bare ta der motivet er tegnet på steinen. Litografier kan bli svært detaljerte og ha presise linjer, og var før i tiden mye brukt til kart, etiketter, plakater og annet som skulle mangfoldiggjøres.
Silketrykk eller serigrafi
Silketrykk, også kalt serigrafi, er en teknikk der en finmasket duk spennes opp på en ramme. Duken dekkes med en lysfølsom væske, en sjablong med motivet legges over, duken belyses og skylles ut. Motivet vil da bli igjen i duken. Denne legges over papiret det skal trykkes på og farge dras over duken, som slipper fargen igjennom bare der motivet er.
Denne metoden er svært egnet til å gjengi fotografier. Disse kan være mer eller mindre bearbeidede. Andy Warhols bilder av Marilyn Monroe, Elvis, Mikke mus osv. er eksempler på silketrykk. Teknikken har ofte vært brukt til å lage kunst med et politisk budskap, for eksempel arbeidene til Per Kleiva eller Anders Kjær på 1970-tallet.
Det finnes også andre former for plantrykk. For eksempel må man vel kunne si at grafitti laget med sjablonger er en slags grafikk, ettersom det jo er fullt mulig å lage mange like eksemplarer av hvert arbeid.
Datagrafikk- Giclèe
Mange av dagens kunstnere bruker pc til å lage hele eller deler av arbeidene sine, som de deretter printer ut. Programmer som Photoshop eller andre gjør det mulig å lage bilder det ville vært vanskelig eller umulig å lage i andre teknikker. Det har imidlertid vært en del diskusjoner om hvorvidt disse utskriftene kan regnes som grafiske blad. Etterhvert har man landet på at det kan de, men noe uenighet er det ennå omkring denne teknikken.
Trykk laget på denne måten kalles gjerne for giclèe. Dette ordet betegnet i utgangspunktet utskrifter av svært høy kvalitet, utført med lysekte blekk og på syrefritt papir, men er etterhvert kommet til å betegne alle datautskrifter presentert som grafikk.